Retten til byen

Bokkommentar av journalist og kommentator Maja Sojtaric

Jeg grublet lenge på denne teksten. Retten til byen er en omfattende bok om integrering med mange gode historier om hverdags møtes betydning. Den etterlot seg mange tanker, inntrykk og følelser. Det jeg var sikker på var at jeg ikke ville var å skrive et epos om bokas vitenskapelige meritter.

Det sier seg selv at jeg ikke er kvalifisert til å bedømme dem, selv om de er interessante, også for en skarve bladfyk som meg.

Nei, jeg bestemte meg ganske tidlig om at jeg ville skrive om følelser og sanser. Den merkelige greia som forskinga så sjeldent kan berøre, men som beveger oss alle til handling og valg. Følelser og sanseopplevelser er noe Retten til byen kombinerer på en veldig fin måte med fagdisiplin.

Vi unnlater følelser og sanseopplevelser ofte når vi i offentligheten snakker om måten vi skaper våre offentlige byrom på, men følelser betyr noe. De betyr mest, i alle fall når det gjelder integrering. Følelsen av tilhørighet er ekstremt vanskelig å kvantifisere. Og som gjentagende norskhetsdebatter til stadighet viser, er den til og med vanskelig å definere.

Men alle vet hva den føles som. Alle vet i alle fall hvordan det føles å stå utenfor tilhørigheten.

Så i stedet for å komme med grundig analyse av Retten til byens teoretiske grunnlag, så vil jeg fortelle noe om hva jeg sitter igjen med. Og jeg vil gjøre det med utgangspunkt i kapittelet om et byrom som få hadde tenkt på som Byen med stor B. Et byrom som selv tar seg til rette midt i den urbane boligutviklinga på det mange kaller for Tromsøs indrefilet: Holt økopark.

Jeg sitter igjen med interessante fortellinger i boka, om kunst og kultur, frivillig innsats, folk som stiller opp for folk. Alle har noen av de samme elementene som kapittelet Å dyrke et fellesskap av Heidi Lydersen.

Men jeg velger meg denne idylliske flekken av jordbruksland, som slettes ikke ser urban ut, fordi det kanskje det mest interessante byrommet vi har i Tromsø.  Til tross for sitt landlige utseende, og funksjon, er Holt Økopark og læringstun et sted for særs urbant, fortettet fellesskap. Men jeg velger meg Holt også fordi jeg selv nettopp har fått meg en parsell der. Og endelig, etter snart 30 år i Norge, har jeg funnet et sted der jeg for første gang har følt entusiasme for dugnad.

Dyrking som metafor på integrering tiltaler meg altså på helt personlig nivå.

Fordi jeg elsker å plante, luke, grave. Men også fordi jeg som amatør dyrker vet jeg at man må prøve og feile mange ganger for å få sunne vekster. At man må bryte jord, be om hjelp, gi næring og gode vekstforhold.

Lys og vann. Beskyttelse.

Tenker jeg på det som et bilde på integrering så blir jeg nesten litt rørt.

Men først: Retten til byen. Jeg har egentlig aldri tenkt hvor mye makt det er i de ordene. 

I bokens innledende kapittel beskrives retten til byen, og her siterer jeg i grov klipp og lim stil,

**Som utopisk, men også som analytisk og bypolitisk konsept,

** Retten til byen handler om retten til sosialt byliv, til å kunne leve i – og være med på å forme – byens rom.

Tromsø er min by, men det er min andre by. Den første byen ble jeg frarøvet retten til da jeg var barn. Ikke helt ulikt mange av menneskene i boka.

For meg, og mange med meg, har begrepet innledningsvis en negativ konnotasjon. Jeg står her fordi noen tok seg til rette i min fødeby. Ikke bare tok de seg til rette der, men de tok min rett til den byen fra meg med vold. De hevdet seg berettiget å erstatte meg, omplassere meg ved makt.

Det første som skjedde med min første by var at navn på gater, skoler og parker ble forandret over natta. Historien og minnene om byen ble omskrevet. De som var minnebærere ble fordrevet, og deres betydning for stedet visket ut. 

I min andre by har jeg altså fått en parsell på Holt.

Det som er interessant med denne boka, er at forskere og de andre artikkelforfatterne ikke står på utsiden av drivhuset og iakttar integrering. De er en del av integreringa. De reflekterer over sin egen deltagelse. Og med det reflekterer de ofte over sin rolle som en del av majoritetsbefolkninga. Som dominante minnebærere for steder de lever i.

Og det syns jeg gir forskningen en nærhet, som den ellers ikke hadde hatt.

I kapittelet Å dyrke fellesskap skriver altså Heidi Lydersen om stedet Holt læringstun. Men hun skriver mest hvordan det å dele arbeid ofte leder til at man deler sanseopplevelser og reflekterer over minner. Og minner og sanseopplevelser er en viktig del av steder for oss. De er med på å gjøre byen beboelig, ifølge Lydersen. Hele kapittelet åpner med en nydelig poetisk fortelling om smaken av anis, Smaken av Kongen av Danmark, smaken av barndom og bestemorens stuer.

Men i stedet for at Lydersens minner blir definerende for dette spesifikke byroms opplevelse, deles de i møtet med de andre dyrkerne på Holt. De blir en nøkkel som åpner så mange dører.

Gjennomgående i kapittelet kommer Lydersen tilbake til det - hvordan vi eksisterer i steder med alle våre sanser og minner.

Samtidig lar hun ikke sine minner definere byrommet og opplevelser i det for andre. For dansker som aldri har hørt om Kongen av Danmark.

Det var så subtilt frigjørende at det signaliserte en retningsskifte i mitt hode.

Etterhvert som jeg leste Lydersens kapittel åpner ideen om Retten til byen seg for meg. Og blir til mer enn en radikal teori som får det til å danse i hjernecellene mine. Det er smaken av anis og følelsen av smuldrende mold gjennom fingrene.

Plutselig klarte jeg å godta begrepet om retten til byen som en positiv kraft, som motoren i en kollektiv drivkraft.

Vi holder alle noen steder i våre minner, som konstante. I våre minner er de ubevegelige og unødvendige å endre. Men den ubøyeligheten kan utfordres. Og må utfordres hvis byer skal være inkluderende, hvis vi skal ha samfunn som det går an å integrere seg i.

Den utfordringa kan føre til konflikt. All grunn som brytes gir motstand. Men du får ikke sunn vekst uten å kjenne, eller forbedre jordsmonnet.

For tenk å bare kunne ta seg til rette i en by. Ta plass. Finne plass. Dyrke sin plass som man dyrker jordbær på parsellen.

Kreve en rett til å forme byen. Dele stiklinger. 

Byer som bringer sine minner, det uforanderlige, og lar deg møte dem, smake på dem, føle dem - men også legge til noe eget til dem.

Tenk å få en by som ønsker det velkommen? Som har kultur for å skape og bygge byrom som lar hverdagsmøtene skje. Som føler stolthet over alle plasser som Holt Økopark.

Boka fikk meg til å tenke at det er slike byer vi må kjempe for.

Jeg overtok min lille parsell for tre uker siden. I dag skal jeg på min tredje dugnad på fem dager. Og det gleder jeg meg til. For der kan jeg bare komme og være, med hendene i molda sammen med pensjonerte Ragnhild og andreklassingen Miho.

Jeg er glad for at denne boka finnes. Den får meg til å ville forvente slike byrom av våre byer. Retten til byen er i seg selv som en brikke i det demokratiske samspillet. At vi bygger byer, at vi vedtar oss til byplaner, byrom og bygg som kan velge å løse konflikter eller å innskrenke friheter - det bør vi være mer oppmerksomme på.

Og vi bør ta den ideen ut av akademiske rom og inn i byens offentlige rom. Noe jeg føler, og ja føler, at denne boka absolutt gjør.

Er det en ting vi i Norge er dårlige til, så er å elske våre byer. I Norge er kun Bergenserne som kan skryte av byen sin ustraffet.

**Friheten til å omskape byen ser en av de hyppigst siterte forskerne i boka som en av de mest dyrebare og neglisjerte menneskerettigheter.

Det har jeg aldri tenkt på. Men det er utrolig inspirerende.

Her er linken til boka i den digitale versjonen som er gratis. Boka kan bestilles her eller i bokhandelen nær deg.